I sårbarheten finnes frihet

Hva overflaten skjuler.

Det er ingen løgn at vi lever i et samfunn som til tider kan være ganske overfladisk. For noen dager siden så jeg en gatemusikant spille den lykkeligste trekkspillmelodien, mens ansiktet hans strålte ut tomhet og sorg. Vårt overlykkelige facebook-profilbilde kan uttrykke enorm glede og skjule vår ensomhet. Vi kan gå til kirken og late som om alt er veldig bra.

Hvordan kan vi leve et liv under overflaten?

Fra filmen Surrogates; med et perfekt utseende, men gjør det oss perfekte?

For en tid tilbake var jeg og Gjermund på kino og så Surrogates. I filmen levde folk livene sine ut i fra hjemmet sitt via surrogatroboter, som sexy og fysisk perfekte representasjoner av dem selv. Det var en ideell verden hvor kriminalitet, smerte, frykt og konsekvenser ikke eksisterer. På overflaten var alt perfekt, men menneskene hadde de samme lengslene; “er det noen som virkelig er glad i meg for den jeg egentlig er”? Filmen bærer med seg et tydelig budskap om behovet for ekthet. Behovet for å bli elsket for akkurat slik vi er, til tross for våre feil, mangler og sårbarhet.

For det er et behov vi har. Og behovet forsvinner ikke om vi slutter å være ekte, hele, ærlige og sårbare.

Lever vi overfladisk? Er det noen som egentlig vet hvordan vi har det?

“In vulnerability, there is freedom”, konkluderte DC Talk så riktig.

Helbredelse

Jeg vil se mer.

Fredag hang jeg og Sam på byen. Plutselig så vi ei 18 år gammel jente stå med krykker. Vi gikk bort til henne og snakket en god stund om hva som hadde skjedd.

Hun hadde vært i en bilulykke for to dager siden, kneskåla hadde gått ut av ledd og ankelen var forstuet. Hun kjente mye smerte.

Vi fikk be for henne, noe hun opplevde som veldig spesielt. Når vi var ferdig med bønnen holdt hun bare hånda foran munnen og klarte ikke å si noe. Hun hadde nemlig opplevd noe på innsiden som gjorde at hun fikk “positive følelser”. Så testet hun ut beinet, og måtte innrømme at hun hadde blitt bedre.

Vi fikk be en gang til, og kneet ble helt helbredet. Hun våget så vidt å ta steg ut i å teste ankelen, den hadde definitivt også blitt bedre. Hun var helt sjokkert. Mildt sagt. Og vennegjengen hennes som hånet oss, bare bannet. De visste ikke helt hvordan de skulle reagere, men de så oppriktigheten i venninnens øyne. Vi fikk dele evangeliet litt kjapt, før jeg måtte gå. Det er alltid kjekt å dele evangeliet etter en slik episode!

Gud bare elsker mennesker! Og Han lengter etter at vi skal få tak i det.

Venn med en drapsmann!?

På tirsdag syklet jeg oppover den tunge bakken mot kåken til meg og Kjetil. Idet jeg suste forbi en tydelig ruset kar som slet med å dra med seg trillkofferten sin (en stjelt trillekorg ifra en matbutikken) begynte jeg å lure på hvorfor i huleste jeg ikke stoppet for å snakke og spørre om han trengte hjelp!?

Etter at Gud fikk meg til å nynne på sangen “turn around, right now”, stoppet jeg opp. Så vendte oppmerksomheten seg mot sykkelpilene som ser omtrent slik ut:

 

Min sjef og rådgiver sa: “Hvilken pil vil du følge?” Jeg hadde en uggen følelse av at sjefens (Guds) favoriserte retning var den som gikk tilbake til den drukne mannen.

Vanligvis med mye tro i munnen men lite i bena, så valgte jeg heldigvis denne gangen å la troen få konsekvenser for bena. Jeg syklet tilbake, og introduserte meg. Fortumlet som han ble over at noen gadd bry seg, gikk vi sammen et stykke og pratet.

Han avslørte blandt annet at han hadde sittet i fengslet for vold med døden til følge. Jeg fikk blandete følelser: “Wow, kult, jeg snakker med en drapsmann!”, og ”HJELP! Få meg vekk herifrå!”

Våre veier skiltest, og jeg satt igjen med to tanker: 1) Hvis dette var en drapsmann så er ikke drapsmenn så ille som jeg trodde, og jeg kan godt bli venner med en. 2) Det er mye gøyere å følge Jesus med bena i hverdagen, og ikke bare med tungen under lovsangen i kirken.

Dagens blogganbefaling

Kjartan Aano har en glimrende blogg! Sjekk blandt annet ut hans innlegg om hvordan det var å være uteligger for en dag:

http://kjartanaano.blogspot.com/2009/11/uteligger-for-en-dag.html

Takkefest

På søndag hadde vi takkegudstjeneste i IMI-kyrkjelyden.

I takksemd til Gud gav vi noko av den sinnsjuke overfloden han har gjeve oss (populært kalt kollekt) . Pengane gjekk til misjonærane Roger og Astrid Mydland ifrå kyrkjelyden vår som er  i Laos, Thailand. Pengane går blandt anna til reint vatn til nokre landsbyar. Sjå video på www.imikirken.no 

Takka være dei 403 000 kronene som blei samla inn, og takka være herlige Kristusetterfølgarar i Laos bidrar vi saman til å gje mange mennesker eit lengre liv, og eit meir verdig liv. Roger og Astrid: Dykk er mine forbileter! Det er lett for meg å gje nokre usle penger av min overflod, men dykk reiser ifrå alt for å hjelpe mennesker i nød! Måtte dykkar forbiletlege prioriteringar føra til at vi lever ut våre kall som misjonærar i menneskeelskarar her i landet også!

Mange herlege vitnestbyrd om kva Gud har gjort i mennesker det siste året, og dette var ett av dei: Ei jente hadde opplevd at Gud gav ho ein betre rus og større glede enn ecstasy, amfentamin, speed hadde gjeve henne. Eine foten hennar som hadde vært for kort og skapt ryggsmerter voks ut idet nokon bad for den. Kult? Ja.

Gud er i beveging, og Hans barn kastar seg med i valsen. Så lat oss dansa! Ja, Helga!

Obama og Jesus

Barack Obama vekker hjertet mitt.

I går så jeg en dokumentar om valgkampen til den amerikanske presidenten Barack Obama. Jeg ble fascinert. Her fulgte vi presidenten og særlig valgkampteamet i jakten på seier i den ene staten etter den andre, før han i januar inntok det ovale kontoret i Washington.

Jeg lengter etter at nasjonen skal samles i enhet rundt en skikkelse som proklamerer et budskap om håp og forandring. Jeg drømmer om å se stadioner være fullpakket av mennesker som applauderer, jubler, roper, hyller og… tilber. Jeg drømmer om å se en nasjon tilbe ut i fra hjertet, i ånd og sannhet.

Mange snakker om vekkelse i Norge i disse dager. Jeg er blant dem. Og i går ble det litt konkret.

Kan en så stor nasjon som USA nærmest samles rundt en velformulert, mørkhudet 48-åring, så kan også nasjonene samles rundt en fullkommen kjærlig, fredsbærende, selvoppofrende og rettferdig Jesus.

Jeg begynner å bli utålmodig. Jeg drømmer. Mer og mer. Større og større.

Å være en som ser potensialet i mennesker

Jeg og Geir besøkte en gjeng på Bryne på torsdag, for å observere hva det betyr for de å følge Jesus. De ba for oss, og en som heter Torstein opplevde at Gud ville si til meg at jeg skulle være en som ser forbi det noen ganger rotete ytre hos mennesker, og heller se muligheter og potensial. Når de ba så såg jeg for meg at jeg stod foran en gjeng med ungdommer, som såg sjuskete ut og luktet vondt, og at jeg sa til de: “Når jeg ser dere, så ser jeg håp”.

Og dette er mitt ønske: Å være en som ikke først og fremst ser begrensninger, men heller potensialet og muligheter i mennesker. Ikke bare fordi jeg tror på menneskets potensiale, men fordi jeg vet at Gud alltid ser muligheter, og at ingenting er umulig for Han.

Så, kan vi ikke bestemme oss for å gi håp til de som ingen andre ser håp i? Ja, ja, ja!

Hvis Gud ser håp i denne særingen, så er det håp for alle! Og takk og lov; det er håp for meg!

Kjennskap

Forskjellen på å søke Gud for svar og søke Gud for spørsmål.

Ofte kommer vi med våre egne spørsmål til Gud, og forventer å få svar på dem. Det er bra. Gud gleder seg over at vi kommer til Ham. Med alt.

Men om vi tror Gud kjenne oss fullt ut og vil oss fullstendig godt, er det ikke da bedre å først spørre Gud hvilke spørsmål vi skal stille Ham, som Han kan besvare?

Jeg vil strekke meg... for å kjenne Gud.

Vet vi selv alltid hva vi trenger mest?

Jeg lengter etter å kjenne Gud.

Rejoice

Vi skal treffe søsken i Norheimsund.

I helgen er det Rejoice-fest i Norheimsund. Sammen med Cay Martin og Sondre, reiser bloggskribentene dit for å glede seg. Det gleder vi oss til.

Historien om min (Geir) ‘utagerende lovsangsdans’ får vi ta en annen gang… Ellers kan jeg avsløre at jeg ikke skal tale, jeg bare later som. Har et behov for at folk skal ta meg mer seriøst. Eller no’.

Nidkjærhet

Om Gud er nidkjær – hva betyr det?

I min store begeistring har jeg nå funnet ut hva ordet nidkjær betyr. Og da særlig i forbindelse med Gud – at Gud er en nidkjær Gud. Jeg har ikke hørt ordet blitt brukt mye i min levetid, men nysgjerrigheten har pirret meg.

Her kommer noen synonymer til ordet: lidenskapelig, ivrig, entusiastisk, sjalu, oppriktig, brennende, hengiven, energisk, lengtende, inderlig, glødende, fanatisk.

Det er utrolig stilig å tenke på! Gud er ikke likegyldig, apatisk, kald, følelsesløs, stivnet og halvhjertet ovenfor oss. Han brenner med iver etter oss, og hans lengsel og lidenskap etter å få ta del i oss, butter rett og slett over i sjalusi.

GUD VIL HA OSS! Han begjærer oss, han er rett og slett fanatisk i jakten på oss.

Jeg kunne skrevet mye mer… om hvordan dette lar seg vise gjennom Jesus, at Guds sjalusi ovenfor oss egentlig er en vanvittig kjærlighetserklæring og grunnen til at Gud er så egoistisk i jakten på oss. Men det får stå der uberørt…