Om Narnia og å kjempe den gode strid

Idag såg jeg og min gode venn Johnny «Narnia, Reisen til det ytterste hav». For en fantastisk film om heltemot, vennskap, indre kamper og ytre fristelser, tro og håp! Det var kjempegod underholdning, og jeg kjente at helten i meg våknet til live. Jammen hadde det vært gøy å leve i en slik verden. Jeg skulle ønsket at jeg kunne ha vært en helt som Prins Caspian, Edmund eller Lucy.

Og kansje lever vi faktisk i en like spenningsfylt verden, fylt av kontraster mellom godt og ondt, indre og ytre fristelser, hvor vennskap, tro, og heltemot er det eneste som kan redde oss!? Kansje vil vi ikke med det blotte øye se drager, snakkende mus og like mye dramatikk som på film, men hvis vi ser med troens øyne vil vi alikevel se at vi lever i en krig, og konsekvensene av om vi kjemper godt eller ikke er enorme og evige.

Noen ganger vil vi vise oss som helter ved at vi prioriterer bønn fremfor andre aktiviteter. Noen ganger viser vi oss som helter ved at vi ikke velger å lytte til de indre og ytre stemmene som sier «du har ikke tid nå til å gå å be for den personen», «ikke inviter den personen på middag, han kommer til å spise deg ut av huset», «ikke si de oppmuntrende ordene du tenker på, det blir for klisjèfylt og klamt», «ikke tro at du kan være noe og bety en forskjell i verden».

Ta opp sverdet ditt, og la oss sammen kjempe for det gode, og ligge ned livene våres for Aslans (Kristi) sak!

Efeserbrevet 6,10: Til slutt: Bli sterke i Herren, i hans veldige kraft! Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep. For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og åndskrefter, mot verdens herskere i dette mørket, mot ondskapens åndehær i himmelrommet. Ta derfor på Guds fulle rustning, så dere kan gjøre motstand på den onde dag og bli stående etter å ha overvunnet alt.