Om hvorfor Johan = Jesus

Når vi var på gata forleden dag som vi pleier på torsdager, skjedde det (som vanlig) noe kult. Jeg, Johan, og Cay Martin gikk bort til noen muslimske ungdommer. Vi spurte om det var noe de trengte og om vi kunne be for de. Da sa han ene (vi kan kalle han Muhammed), med et tøff i tryne-ansiktsutrykk: «Jeg trenger penger. Kan Gud gjøre noe med det?».

Johan, en av mine helter, dro iløpet av få strakser opp en 2oo-lapp, og strekte hånden ut mens han forklarte at han bare er en student som egentlig ikke har så vilt mye penger, men han ønsket å gi pengene til han hvis han virkelig trengte de. Fornøyd tok Muhammed imot pengene og lå de i lommen, mens han uttrykte sin begeistring over Johan sin generøsitet.

Vi drøste videre, og etter en stund skjedde det noe spennende: Muhammed tok opp 200-lappen  ifra lommen og ga den tilbake til Johan, og viste oss at han hadde mange penger i lommen allerede. “Jeg trenger de ikke, jeg bare testet dere”, sa han, tydelig berørt av vår raushet. Vi fikk delt noen fine ord om at Jesus ble et menneske, og viste oss at vi er ment til være Guds hender og føtter i denne verden.

Glade etterfølgere av verdens mest herlige Konge

Episoden fungerte for meg nettopp som et glimrende eksempel på det å være Jesu hender og føtter. Når mennesker roper etter kjærlighet skal vi omfavne de. Når de trenger penger skal vi gi det vi har. Når de er ensomme skal vi invitere de hjem. Når de er syke skal vi helbrede de. Når noen lurer på om Gud er skal vi demonstrere Hans kraft og kjærlighet.

Når vi klager på Gud over det onde og lurer på hvorfor han ikke gjør noe med det, så sier han: “Jeg har gjort noe. Jeg har skapt deg!” Min bønn for deg er at du i dagene som kommer skal fungere som Guds mulighet til å demonstrere Hans godhet og kraft, og utstråle Hans herlighet.

Hvordan leve tilfredsstilt

Jeg kommer nok til å kjøpe en ny mac.

Johannes (min samboer) har lært meg (Geir) en nyttig spørsmål når jeg skal gjøre nye, gjerne store, investeringer:

“Tror du at du vil å bli lykkeligere av dette kjøpet?”

Det materialistiske jaget som finnes i kulturen vår, leder og lurer oss til å kjøpe det ene og det andre, fordi vi tror at det er “problemets løsning” – da blir vi endelig lykkelig, da har vi alt på plass. Men sjeldent er det slik, derimot leder det oss til å gjøre en enda større investering, ettersom vi innser at den første ikke var tilfredsstillende nok.

Jeg kjenner meg igjen. Kjøpet av en noe nytt gjør meg ofte  glad, det fascinerer meg og jeg viser den frem til andre. Som oftest bare et liten stund – toppen noen dager. Så er rusen over. Og livet går sin vante gang.

Når en jordisk kongeslekt har et nesten to meter høyt pepperkakehus - hvor stort er mitt pepperkakehus, jeg som er sønn av Univerets Konge?

Jeg tror vi skal få lov til å glede oss over alt det som er sant, godt, rent, ekte og helt – Gud har skapt det. Og jeg er midlertidig(!) overbevist  over at det er viktig å kunne spandere på seg luksus av og til – som kristne er vi jo et kongelige. Når den kongelige familien i Norge lever på et slott og lager gigantiske pepperkakehus – hvordan ser det da ut for oss å være barn av Universets Konge? Med Gud som forsørger, har vi ingenting å frykte økonomisk. Jeg oppfordrer ikke til uansvarlighet, men ekte forvalteransvar som ikke er basert på frykt, men på glede over alt det gode Gud har velsignet jorden med.

Samtidig, for optimal livsglede må vi også kunne vite og kjenne hvor vi finner ekte og varig tilfredsstillelse. Det vil aldri være i mac’en i seg selv. Men i alt det Gud er. Jeg tror ikke vi er skapt med et behov for å ha mac. Men vi er skapt til å omfavne og prise alt det gode og vakre – som kommer fra Gud.

Så kommer neste spørsmål; faller investeringen under den siste kategorien?!

Et gledesbudskap for fattige og gullsmeder!

Når jeg og Jesper gikk forbi gullsmeden idag la vi merke til at ene ruten hadde vært knust, og at noen sannsynligvis hadde stjålet ifra de. Det syntest vi var kjipt gjort, og bestemte oss for å ta ut noen penger og gi til gullsmeden som en oppmuntring og for å vise at vi syntest det var dumt.

Da vi kom inn i butikken traff vi butikksjefen med en gang, og spurte om noen hadde stjelt noe, og hun fortalte at slik var det, og at det var utrolig kjedelig. Da vi tok frem 200kr hver og sa at vi ville gi de til hun som en oppmuntring og for å vise at vi syntest det var dumt, så ble hun våt i øynene, utrolig takknemlig, og sa at hun bare måtte gi oss en klem, og gode klemmer fikk vi. Det gjør godt at mennesker viser sympati, sa hun, med hun hadde aldri trodd at noen ville gidde å gi penger, i alle fall ikke noen fattige studenter! Ene kunden sto bokstavelig talt å måpte (måpe = gapende munn, store øyne, tydelig sjokkert).

Jesper og jeg sa ”god jul”, og gikk videre på vår vei, rikere og gladere.

Hvor deilig det er å ha alt felles!

For noen dager siden skrev jeg om hvor lite penger (0kr) jeg hadde, og oppmuntret mine venner til å invitere meg på middag. Det som har skjedd har sjokkert meg og gjort meg utrolig takknemlig:

Geir satt over 1500kr på kontoen min.

En annen venn satt over 700kr.

En venninne sendte 400kr i et brev.

Nils gav meg 150kr i hånden.

Jeg har spist mye middag hos andre folk, og har måtte avslå en del middagsinvitasjoner siden det ble for masse.

Og gjerne det som falt mest i smak: Knut Ove spanderte en bedre middag på meg til en verdi av ca 400kr!

Mange har tilbudt seg å gi meg penger viss jeg trenger det.

En ting er å bli tatt godt hånd om når jeg egentlig ikke trenger det, men å oppleve at venner så kjærlig tar seg av meg når jeg av forskjellige grunner ikke har hatt noe selv, er utrolig godt. Jeg blir herlig takknemlig for at Gud har gitt meg så mange gode venner. Det kjennest ut som om vi lærer mer og mer å fungere som en familie slik som Jesus ønskte. ”Gud, lær oss å leve som en stor kjærlig familie som har alt felles og kan sjokkere mennesker med å gi de mer enn de har fortjent, raust og med glede, slik som mange har gjort mot meg.”

Sammen med den fagre JesusFestkomitèen etter 400kr fordøyd i form av mat

Idag får jeg stipend og donasjoner til meg er ikke lenger kritisk for min overlevelse, men hvis du vil har du lov, og jeg lover jeg å være en glad mottaker! B-)

Tom for penger

Jeg klarer ikke å huske at jeg noen gang før har hatt så lite penger som nå. Faktisk så har jeg ingenting frem til den 15.oktober når jeg får stipend. I frysen har jeg en røkt kjøttpølse til overs, og ett knekkbrød i skuffen. Så venner, inviter meg gjerne på middag de neste dagene! Haha! Jeg hadde 30kr som jeg hadde tenkt å kjøpe et brød for, men så kom Isak, en gutt i nabolaget og solgte lodd for speideren, og hjertet mitt lot seg forføre. Javel, ufrivillig faste trenger ikke være så ille det.

Når jeg ba for min venn av meg på søndag så såg jeg for meg at kroppen hans var proppfull av penger og tenkte med en gang på da Peter sa til en som var lam og som spurte etter penger: «Sølv eller gull har jeg ikke, men det jeg har, vil jeg gi deg. I Jesu Kristi nasareerens navn: Reis deg og gå!» og reiste seg og gikk gjorde han. Nå har jeg ikke særlig med fysiske penger å gi, men satser på at jeg er proppfull av overnatulig kraft til å helbrede sykdommer og overnaturlig kjærlighet til å elske mennesker tilbake til livet med Gud. Haha!

Når bilen gis bort.

Klar for et utenomjordisk vitnesbyrd? Hvis ikke du er klar, får du forberede deg. For her kommer det – enten om du er klar, eller ikke!

Familien Øvergaard bestemte seg for et par uker siden å kjøpe en ny bil. Egentlig vurderte de bare å restaurere den gamle, men så… nei; ny bil skulle de ha! Samme dag som bilen ble kjøpt, gikk mora i familien ned i stilling på jobben. Økonomien var ikke på topp, med andre ord.

Og midt oppi alle disse økonomiske utfordringene, opplever de at Gud utfordrer de på å gi bort den gamle bilen. Den kunne de ha mottatt i underkant av 70.000 kroner for! Lydige som de er, begynner de å spørre Gud hvem som skal få den. Ekteparet opplever begge veldig tydelig hvem adressantene er.

Idet ekteparet to dager senere mottar den nye bilden, uttrykker hustruen: “Det er flott å få den nye bilen. Men jeg gleder meg bare vilt til å gi bort den gamle bilen!”

Målløse mottar to fattige studenter, ekteparet Westby, den gamle bilen senere den dagen. Og vitnesbyrdet om hvordan Guds rike fungerer i dag, har spredt seg i hele nabolaget deres. Ryktet om at “kjærkå he gitt Westby en bil” sprer seg som ild i tørt gress.

Fritt sitat fra hustruen i familien Øvergaard: “Jeg føler meg ikke sånn spesielt god eller hellig. Dette skulle vi bare gjøre. Gud var krystallklar. Så da ble det sånn. Dette handler ikke om meg eller oss, men om det Gud gjør. Og vitnesbyrdet er veldig stilig, det skaper sikkert mye det. Men Gud tenker ikke strategisk i forhold til å skape vitnesbyrd. Han bare ønsker å forteller mennesker at Han elsker de og forsørger de!”

End of this story, but… greater things are still to be…DONE!

3×3 hallelujah, amen og hurra for: Gud, Jesus, Den Hellige Ånd, et par villige disipler og et par villige mottakere.

Raushet til folket.

Idet trærne skifter farge og klimaet nærmer seg vinter, skal vi i IMI-kirken nå ha RAUSHET som fokus. Raushet fra Gud – raushet til folket. Spennende, utfordrende og gøy! Selv om den økonomiske situasjonen er ganske laber i menigheten, har vi likevel valgt å gi hver eneste kollekt denne høsten til menigheter i distriktet eller lokale ikke-kristelige velsignelsesprosjekt. Det pirrer oss – et eksempel til etterfølgelse.

Og Gud er ikke sen; Han har allerede rukket å skape noen ganske så utenomjordiske vitnesbyrd.

Eli Anne er selv en del av staben i IMI-kirken. Ikke lenge siden kastet hun inn en del penger i en bursdagsfeiring for å lage en skikkelig fest, slik Jesus liker det. Budsjettet sprakk kanskje litt, og hun innså at hun måtte klare seg med 1000 kroner på to uker, noe som i dag er forholdsvis lite.

Kjære tyver; Eli Anne hang en tusenlapp opp på kjøleskapsdøra, som en påminnelse om den økonomiske ståa. Ikke mange dager senere fikk hun besøk av en venninne. Det kom etter hvert fram at venninne manglet penger, og det var snakk om litt mindre enn tusen kroner.

Det gikk tomt for brus, og Eli Anne fløy inn på kjøkkenet. Tusenlappen hang ser fortsatt, og med ett rev hun den av magneten og strakte ut hånda til venninne, i full visshet om at dette var litt av et trosprosjekt. Dette er absolutt den mest beste delen ved historien. Eli Anne forbereder seg til å leve på null kroner de neste ukene.

Neste dag ringer hun kontofonen for å finne ut av om hun har 34 eller 35 kroner igjen på kontoen. Da var det kommet inn et betydelig beløp som hun ikke hadde ventet å motta før desember.

Kult?

GUD – forsørgeren.

Vitnesbyrdene strømmer inn, og vi  kommer til å dele flere her på bloggen; følg med!

PS: Jeg (Geir) har allerede vært tidlig ute med mitt raushetsbudskap; se her. Kall meg gjerne “profet”.