Paradise Hotel

Hva tenker Gud om et slikt TV-program?

Dette spørsmålet har jeg kommet borti flere ganger i det siste. Så jeg bestemte meg for å se en episode.

Det tok ikke lang tid for jeg ble sjokkert, og litt flau. Så ble jeg flau over at jeg ble flau. Henger jeg virkelig så etter? Har kulturen vår virkelig blitt slik?

I introen til serien, som går på TV3, presenteres deltagerne; skjermen deles i tre og de lettkledde deltagerne står i ulike positurer som veldig synlig fremhever ulike kroppsdeler på en svært så sexappellerende måte. Noen er smurt inn i olje, andre har svært små bikinioverdeler, en mann har faktisk sånn tanga-truse på seg hvor han løfter en vekt og blir filmet bakfra! En episode (den jeg så deler av i hvert fall) består av mange samtaler (som ofte går på intriger, shittkasting og sexprat) og mange scener hvor kroppen står i fokus. Det er gjerne “sånn som ungdommen lika”.

I fjor var det på Paradise Hotel for første gang at to jenter hadde sex på en norsk realityserie. På journalistens spørsmål om de ikke tenkte på TV-kameraene, uttalte den ene: “Hvis man fokuserer på TV-kameraene, går det fort utover moroa”.

På P4 i dag ble to av årets deltagere intervjuet, og det kom fram at alle deltagerne hadde drukket deg full hver eneste dag de åtte ukene de var på hotellet. En vane det var vanskelig å vende seg bort fra etter at TV-serien var ferdig innspilt.

Gud elsker deltagerne på Paradise Hotel! (bildet er av fjorårets deltagere)

Jeg vet ikke om Gud nødvendigvis ser på Paradise Hotel selv. Det Gud definitivt ser, er hvordan både deltagere og seere blir preget av showet. For hva tror vi ungdom sitter igjen med etter å ha sett et slikt TV-program? Hva tenker de om kroppen sin? Om sex? Sitt selvbilde? Hva suksesskriteriene for livet er? Det er ingen tvil om at ungdom i stor grad henter sine forbilder fra populærkulturen.

Mange ting kunne vært skrevet. Selv er jeg for tiden opptatt av kropp… Over halvparten av ungdom (13-16år) i Norge er ikke fornøyd med kroppen sin. Og like mange har i ulik grad vanskeligheter med å dusje sammen med andre av samme kjønn. Mange kjenner på skamfølelse over sin egen kropp – et paradoks for oss som lever i et samfunn hvor nakenhet og sex er blitt bragt så nær oss.

Jeg blir lei meg med tanke på både hva deltagerne pusher seg til å gjøre foran Norges befolkning. Og synes det er ufattelig trist med tanke på det mange ungdom og andre mennesker (ofte ubevisst) går gjennom av negative tanker når de står foran speilet.

Det er ikke slik det skal være. Det er ikke kult.

Vår by, våre ungdommer, vårt ansvar!

For noen uker siden skjedde noe som virkelig tente lidenskapen i meg for ungdommer i Stavanger. Her er det som skjedde:

En torsdag hilset jeg på noen ungdommer i sentrum, som hadde en typisk emo-stil. Noen dager senere fikk jeg melding av hun jeg kjenner best, hvor det stod at en av de jeg hilset på hadde tatt selvmord to dager etterpå. Det gjorde utrolig vondt å høre, og jeg ble oppgitt over hvorfor ikke jeg ikke hadde gitt hun en stor klem og vært Jesu kjærlighet for henne på en slik måte at hun innså at livet fortsatt var verdt å gi et forsøk.

Det er tragisk at noe slikt kan skje. Og jeg mener bestemt at ungdommene i byen våres er mitt og vårt ansvar. Vi som samfunn og kirke er ment til å være håpet for verden. Når jeg gikk i sentrum og såg på lysene venner og familie hadde tent for hun, så kunne jeg ikke gjøre noe annet enn å gråte og bli dritsur på djevelen som lurer mennesker til å tro at livet ikke har mening, at de ikke har verdi.

En ung jente i vår by, vårt samfunn, valgte å ta livet sitt, og det vil jeg ikke blindt godta. Det vil jeg ikke akseptere at skal skje igjen. Fine ord, tenker du kansje, men hva gjør jeg? Godt spørsmål, og ansvarliggjør meg gjerne på at jeg faktisk gjør noe, for hvis ikke er troen min død, og jeg er levende død.

Jeg har som en begynnelse satt av denne uken til å finne ut av hvordan ungdommer har det i Stavanger, og har avtalt å møte mennesker i kommunen som har med ungdom og helse og så videre å gjøre, og skal besøke ungdomsklubben metropolis på onsdag for å snakke med de om hvordan vi som ungdomsmiljø i blandt annet IMI-kirken, Puls-2, kan gjøre noe godt for ungdommene i Stavanger.

La oss sammen gå i forbønn for Stavanger, og aktivt koble oss på Gud for at Hans rike skal gå frem. Be for ungdommene her. De trenger desperat Jesu kjærlighet!

Hvordan leve tilfredsstilt

Jeg kommer nok til å kjøpe en ny mac.

Johannes (min samboer) har lært meg (Geir) en nyttig spørsmål når jeg skal gjøre nye, gjerne store, investeringer:

“Tror du at du vil å bli lykkeligere av dette kjøpet?”

Det materialistiske jaget som finnes i kulturen vår, leder og lurer oss til å kjøpe det ene og det andre, fordi vi tror at det er “problemets løsning” – da blir vi endelig lykkelig, da har vi alt på plass. Men sjeldent er det slik, derimot leder det oss til å gjøre en enda større investering, ettersom vi innser at den første ikke var tilfredsstillende nok.

Jeg kjenner meg igjen. Kjøpet av en noe nytt gjør meg ofte  glad, det fascinerer meg og jeg viser den frem til andre. Som oftest bare et liten stund – toppen noen dager. Så er rusen over. Og livet går sin vante gang.

Når en jordisk kongeslekt har et nesten to meter høyt pepperkakehus - hvor stort er mitt pepperkakehus, jeg som er sønn av Univerets Konge?

Jeg tror vi skal få lov til å glede oss over alt det som er sant, godt, rent, ekte og helt – Gud har skapt det. Og jeg er midlertidig(!) overbevist  over at det er viktig å kunne spandere på seg luksus av og til – som kristne er vi jo et kongelige. Når den kongelige familien i Norge lever på et slott og lager gigantiske pepperkakehus – hvordan ser det da ut for oss å være barn av Universets Konge? Med Gud som forsørger, har vi ingenting å frykte økonomisk. Jeg oppfordrer ikke til uansvarlighet, men ekte forvalteransvar som ikke er basert på frykt, men på glede over alt det gode Gud har velsignet jorden med.

Samtidig, for optimal livsglede må vi også kunne vite og kjenne hvor vi finner ekte og varig tilfredsstillelse. Det vil aldri være i mac’en i seg selv. Men i alt det Gud er. Jeg tror ikke vi er skapt med et behov for å ha mac. Men vi er skapt til å omfavne og prise alt det gode og vakre – som kommer fra Gud.

Så kommer neste spørsmål; faller investeringen under den siste kategorien?!

Obama, Jesus og Gjermund om krig

Obama sin tale under overrekkelsen av fredsprisen var paradoksalt nok et forsvar for fortsatt bruk av krig og vold. Som en disippel av Jesus klarer jeg imidlertid ikke å forsones med en slik måte å tenke på. Når Jesus ble korsfestet nektet han å bruke vold, og elsket de onde menneskene helt til de drepte han for det. Hvordan kan vi snakke om å ta opp korset og vandre i Hans fotspor og samtidig forsvare å drepe andre mennesker? Jeg undres..

Jesus forkynte en ny og alternativ måte å forholde seg til det onde på. Paulus sier det slik: ”Ta ikke hevn, mine kjære, men overlat vreden til Gud. [...] Er din fiende sulten, så gi ham mat, er han tørst, så gi ham drikke. Gjør du det, samler du glødende kull på hans hode. La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!” (Romerene 12,18)

I de tre første århundrene etter vår tidsregning var de kristne kjent for å være ikke-voldelige, og nektet å ha noe med kongers og keiserers kriger å gjøre. Obama eller Stoltenberg må bare krige og sloss så mye de vil, men som de første kristne gjorde så velger jeg å dedikere livet mitt til en annen Konge, og denne Kongen sier: ”Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd.” (Matt 26,52)

Jeg er foreløpig ikke-voldelig uansett omstendighet inntil noen klarer å overbevise meg om at jeg har misforstått Fredsfyrstens plan.

Obama og Jesus

Barack Obama vekker hjertet mitt.

I går så jeg en dokumentar om valgkampen til den amerikanske presidenten Barack Obama. Jeg ble fascinert. Her fulgte vi presidenten og særlig valgkampteamet i jakten på seier i den ene staten etter den andre, før han i januar inntok det ovale kontoret i Washington.

Jeg lengter etter at nasjonen skal samles i enhet rundt en skikkelse som proklamerer et budskap om håp og forandring. Jeg drømmer om å se stadioner være fullpakket av mennesker som applauderer, jubler, roper, hyller og… tilber. Jeg drømmer om å se en nasjon tilbe ut i fra hjertet, i ånd og sannhet.

Mange snakker om vekkelse i Norge i disse dager. Jeg er blant dem. Og i går ble det litt konkret.

Kan en så stor nasjon som USA nærmest samles rundt en velformulert, mørkhudet 48-åring, så kan også nasjonene samles rundt en fullkommen kjærlig, fredsbærende, selvoppofrende og rettferdig Jesus.

Jeg begynner å bli utålmodig. Jeg drømmer. Mer og mer. Større og større.

Valg og Gud og sånn.

Valgkampen er over og klisjeene har fulgt oss; Arbeiderpartiet har delt ut mange tusen roser, Krf og Frp krangler om kristne velgere og ryktene som sendes partiene imellom mangler en smule kreativitet.

Det vil si, dette vet jeg ikke. Jeg har ikke fulgt høstens valgkamp. Klisjeer, som sagt.

Jeg (Geir) har hørt mye om hvor viktig det er å stemme – og særlig for oss som kaller seg kristne! Det handler både om samfunnsansvar, demokrati og mange andre viktige ord.

Det er ingen løgn at stortingsvalg kan være avgjørende for hvor landets retning går; nærmere eller lengre bort fra Gud. For dette er hjerteslagene til disipler av Jesus; nærmere Gud – mer av Hans rike og vilje på jorden.

Men hva er disippelens rolle i å dra landet nærmere Gud?

Mennesker som tilhører Jesus har først og fremst et statsborgerskap i Guds rike. Her gjelder andre lover og regler enn det denne jorden skriker etter. Det som er viktig for oss (eller “vår mat”, som Jesus sier) er å gjøre Guds vilje; elske Han og mennesker. Og ved å gjøre det skal ondskapen, hatet og mørket i denne verden bli utryddet.

Faren for Jesusetterfølgere i disse valgtider er at vi blir for opphengt i den verden. Det kan også skape en ansvarsfraskrivelse i oss fra å gjøre Guds vilje, vi legger ansvaret over på politikerne. Tror vi for mye på et politisk valg?

Jeg tror den største forskjellen vi utgjør i denne verden, er ved å velge kjærlighetens vei i hverdagen. En vei som er svært så krevende, vi må legge ned vårt eget. Men dette er først og fremst disippelens kall, og dette må vi holde høyt – også når hele verden gir tillit til et politisk system.

Samtidig, jeg har stor tro på at Gud bruker overgitte mennesker i verdens politiske systemer for å bringe Guds rike ned. Og vi skal gjerne heie på dem og gi dem all vår støtte – det gjør Gud! Så hvis du skal misforstå meg, gjør det på en rett måte; det er ingen motsetning å engasjere seg i Guds rike og denne verdens rike. De er så koblet sammen som overhode mulig – samtidig som de er vidt forskjellige.

Hvem sin oppgave er det å fortelle at det finnes en Gud som sier dette til mennesker?

Det jeg prøver å si, er følgende:

Det viktigste VALGet en disippel tar, er hele tiden i nuet – ikke hvert fjerde år; vil du elske Gud og mennesker?

JA/NEI.